De siste 60 årene har det vokst frem en sterk motstemme til magiske tolkninger av runer i runologiske fagmiljøer. Hovedinnvendingen er at ingen ting vites om de enkeltstående runetegnenes magiske funksjon, men at runer kun kan formidle magisk budskap gjennom innskriftene, i kraft av å være tegn i et skriftsystem. Uenigheten som har rådet blant runologer i årtier om runenes magiske funksjon har nærmest ledet ut i et tabu. Det magiske aspektet ved runene bidrar til at flere grupper, både i og utenfor akademia, gjør krav på runenes krefter. I dette innlegget vil jeg problematisere forholdet mellom grafikk og symbolikk og spørre: Hvem eier egentlig runene, og kan dermed definere deres meningsinnhold? Runene er først og fremst grafiske tegn i et skriftspråk, men har gjennom tidene vært gjenstand for massiv tolkning, der runenes symbolverdi er blitt tilpasset brukerne. For eksempel tjener runer som grafiske og ideologiske symboler i nasjonalistiske miljøer, andre grupper tillemper runene symbolsk kraft i esoteriske systemer og tegnene er vesentlige i ny-hedenske miljøers søken etter en urgermansk renhet. I relasjon til en diskusjon av runenes eierskap er det også relevant å spørre om fagmiljøers avvisning av runenes magiske funksjon påvirker fremveksten av runemagi i ulike miljøer? Innlegget er en presentasjon av et større prosjekt som tar for seg spenningsforholdet mellom bruk og gjenbruk av runer gjennom tidene.